Høre. Høre nøye nå. For deretter: Aldri igjen.

I går kom jeg over denne kronikken av Kristopher Schau, og vil gjerne dele den videre for jeg mener den er vel verdt å lese. Schau er tilstede under 22. juli-rettsaken for Morgenbladet, og publiserte "Rettsnotater uke 1"  for noen dager siden. Jeg synes den inneholder veldig mange fine synspunkt og ting som er viktige å huske på. Kronikken er hentet HERFRA.


Jeg og lille bug sang Barn av Regnbuen på Youngstorget idag, 26. april.

«Hvordan er det?» spør folk. Det ene de spør om er hvordan det er å være til stede i en så stor rettssak, det andre er hvordan det er å være så, fysisk, nær Anders Behring Breivik. Svaret på begge spørsmålene er at det er slitsomt. Fryktelig slitsomt. Men mest slitsomt er likevel den følelsen jeg har av å måtte holde igjen, og følelsen av at vi ikke sier det viktigste lenger, at det viktigste nesten er blitt borte i alt bråket.

At det som har skjedd, ikke må skje igjen.

Etter en uke der Behring Breiviks forklaring har stått i sentrum, må jeg si at rettssaken så langt vært en veldig konsentrasjonsøvelse. Å måtte sitte og se på ham, mens han iskaldt legger ut om aksjonen han kaller «spektakulær» og «storslått», uten å kunne gjøre noe annet enn å lytte, er en prøvelse. Det å ikke kunne gripe tak i ham fysisk, se ham inn i øynene og si «tuller du, dette kan du ikke mene?». Jeg kjenner konstant på det grunnleggende behovet jeg har for å frese ut et slags tilsvar til den innstuderte, velartikulerte, nesten politikeraktige retorikken hans.

«Det har vært en ideologisk reise», sier han. «Det er en pragmatisk fremstilling.»

«Jeg har formidlet de faktiske omstendigheter på en pompøs måte.»

«Jeg ønsker ikke å gjøre delegitimiseringsoppgaven din av meg enklere.»

Politikersjargongen han har tillagt seg gir meg lyst til å rope opp i ansiktet hans: «Ikke skap deg. Snakk normalt», men det går jo ikke. Det er heller ikke viktig hva jeg måtte ønske, for akkurat nå er det dessverre viktig, intenst viktig at vi lar ham få snakke.

Som jeg ser det, er det akkurat dette som blir det viktigste i hele rettssaken. At vi nå lar mannen få snakke. Det er samtidig det absolutt mest, og nesten fysisk, slitsomme: Å høre etter. Ordentlig etter. Å legge all irritasjon til side, og følge nøye med på det han kommer med, for deretter å forsøke å forstå det. Det er også derfor jeg skal slutte å omtale Anders Behring Breivik som dum. For det er han dessverre ikke. Han er langt fra dum.

Det har vært utmattende, kvalmende å sitte i Oslo tinghus denne uken. Å måtte høre på synspunkter som er hinsides all fornuft, men likevel måtte forholde seg til dem som om de er reelle. Trenge seg inn i hans logikk, leve seg inn i hans verden. Det er utmattende å flytte hodet sitt inn på Behring Breiviks banehalvdel, høre hans vurderinger av kampen han mener utkjemper seg i Europa, taktikken han har lagt opp, strategien hans for å seire. Mange vil nok si at han ikke fortjener det, at vi ikke burde høre. Men det må vi. Jeg må. Jeg er nødt til å høre. Ikke bare på de faktiske ordene, men like mye på hvor de kommer fra. Og egentlig ikke primært for å forstå mennesket Behring Breivik, men først og fremst for å gjenkjenne ham senere. Gjenkjenne ham når tankene hans dukker opp. I mediene, på nettet, på gata, i meg selv.

Ene og alene fordi det som har skjedd, aldri må skje igjen.

Det er kvelende, slitsomt og fryktelig å sitte her dag etter dag, og tvinge meg selv til å «forstå» det han sier, men øyeblikket kommer altså ikke tilbake senere. Det er nå, og kommer ikke igjen. Jeg har tro på at både skadde og etterlatte kommer til å få den oppreisningen og behandlingen de har krav på i etterkant av denne rettssaken. Jeg har også full tiltro til at vi aldri får se Behring Breivik etter dette. At han blir låst bort, og gjemt, for evig og alltid. Den største faren som står igjen, er derfor det, at vi kan glemme å høre etter nå, som han er her. For det er nå vi kan se hvor ideene hans kommer fra, og det er nå vi kan vi få en forståelse av hva vi må se etter for å unngå at vi får en situasjon som dette igjen.

For det skal vi ikke.

Det Behring Breivik har kommet med, er bare varianter av propaganda han selv har fått høre. Det er ord som dette, som han har overtatt og nå selv bruker, som har formet den han er, som har ført til uhyrlighetene 22/7. Derfor skal vi ikke gjøre ham den tjenesten og kalle ham dum. Da anerkjenner vi ikke trusselen i tankene hans. Vi må høre på hva han sier, og hvordan han sier det.

Der sitter han, massemorderen Anders Behring Breivik. Han omtaler handlingen sin som en «sofistikert» og «spektakulær» aksjon, som han håper vil fremskynde en konflikt mellom ikke-islamister og islamister, før islamistene blir i flertall. Dette er altså årsaken til at 77 mennesker måtte bøte med livet, ifølge ham selv. I all sin avskyelighet gir altså handlingen mening i Behring Breiviks eget hode. Måten han la frem det 73 minutter lange innledningsforedraget på var, for Behring Breiviks del, en avansert og taktisk smart løsning. Han klarte å legge frem en tydelig paranoid, men helhetlig ramme, for alt han senere skulle si. Han har åpenbart dette språket i seg, og er vant til å bruke det. Debatteknisk er formuleringene og ordvalgene hans gjennomtenkte og presise. Jeg har ikke noe problem med å se hvordan en lettpåvirkelig tenåring ville ha kunnet falle for fremstillingen hans. Særlig ikke om vedkommende hadde blitt presentert for den på tomannshånd.

Han har basert hele sin forrykte logikk på en, stadig mer fascistisk, suppe av faktafeil, men innenfor dette horrible tankefeltet følger tankene hans en form for logikk. Det gir mening innenfor hans eget system. Ved å omtale Behring Breivik, og andre som tenker som ham, som dumme eller underutviklede, gir jeg meningsfellene hans bare ytterligere muligheter for å anse meg og mine som de intolerante, og «dumme». Jeg kan dessverre ikke tie i hjel dette tankegodset, men jeg kan forsøke å snakke det til døde. Derfor er jeg også nødt til å høre på alt det han har å si, denne ene siste gangen, for så å plukke det fra hverandre bit for bit, setning for setning, og rope ut det jeg finner. Brøle det ut så høyt at enhver kan forstå at disse ideene er dumme. Ikke Behring Breivik.

Det har vært mye snakk om at Anders Behring Breivik burde ties i hjel. At denne rettsaken gir ham den oppmerksomheten, den talerstolen han ønsker. Mange mener at vi burde dømme ham bak lukkede dører, kaste ham i et isolat og glemme ham. Jeg synes det er omvendt. At han gir oss denne muligheten til å forstå hvordan han fungerer er et av de få lysglimtene vi faktisk har. Til virkelig å se, og kanskje også forstå. Ikke akseptere. Forstå.

Så, for siste gang, la oss da for guds skyld høre etter hva han har å si, så vi kan gjenkjenne det, og slå hull i verdensbildet hans med fakta. Neste gang et oversett barn fra vestkanten blir forelsket i en brun fellesskapsfølelse på internett, har han forhåpentligvis allerede noen kritiske stemmer i hodet, som kan stoppe ham.

Vi ser det allerede. Det reises motstand ved å vise faktafeilene i Behring Breiviks argumentasjon. Plutselig kan vi lese at det ikke finnes noe slikt som et urnorsk blod. Det er ikke riktig at alle muslimer har et mål om å innføre sharia-lovgiving. Det er ikke riktig at etniske nordmenn blir en minoritet i Oslo om ti år.

Det denne rettsaken kan gi oss er et arsenal av faktakunnskap som forhåpentligvis kan sette seg som en ryggmargsrefleks når vi blir utsatt for tilsvarende dumheter senere. Det er en følelse jeg kjenner stadig sterkere etter å ha sittet i retten: Jeg har en plikt til å være rustet mot denne typen argumentasjon neste gang jeg møter den. En plikt overfor fremtiden. Det er slitsomt å måtte forholde seg til et så tvers igjennom råttent innhold, rettsdag etter rettsdag, men likevel, alt skal registreres. Jeg trenger å kjenne ethvert argument, ethvert faktum og enhver faktafeil mennesker som Behring Breivik kan komme med.

Og igjen: den tyngste mentale øvelsen er kanskje er å dirigere fokus vekk igjen ? fra alt dette ? og mot det som faktisk har skjedd. At mennesker er blitt drept. Det har vært mye tall, og tall er i natur upersonlige.

77 drepte.

77 mennesker, hver av dem med sitt tall.

Det ble tydeligst allerede første dag, da aktoratet valgte å avspille den hjerteskjærende telefonsamtalen fra en av jentene på øya som forsøkte å få hjelp fra politiet, mens hun gjemte seg for Behring Breivik. Det var rettssakens første dag. Vi hadde sett massemorderen gjøre sin høyreekstreme hilsen, sett ham gråte da hans egen propagandafilm ble avspilt. Vi hadde hørt en oppramsing av alle omkomne og hardt skadde. Det gjorde at det ble vanskelig å komme i kontakt med hva som faktisk hadde skjedd. Og plutselig ble fokus flyttet tilbake til der det gjør vondt. Etter timevis med tall. Selv om de drepte også ble tilkjennegjort med navn, alder et cetera, så trengte jeg noe som hadde en tydelig personlighet. Jenta overlevde, og unngikk dermed å bli et av tallene. Og det slo inn med full kraft at hver og en av disse 77 har en egen stemme, en egen lyd og en egen identitet. At de overhodet ikke er tall. Med sin vanvittige «overkill» gjorde Behring Breivik de rammede til en stor, nesten uoversiktlig mengde. Og det er vår oppgave å sørge for at dette ikke blir tilfelle.

Og at det aldri skjer igjen.

Å klare å huske på alt, det som har vært og det som skal komme, er nok derfor noe alle som er til stede i salen strever med. Å klare å holde en slags emosjonell oversikt over hva vi egentlig føler, og kan få lov til å føle. Det å måtte tvinge seg til å følge resonnementene til Behring Breivik, samtidig som man skal klare å opprettholde en følelse av verdighet overfor situasjonen. Å tvinge seg til å «bli med» på argumentasjonsrekken hans, for å forsøke å forstå; en kvalmende og livsnødvendig erfaring. For å forhåpentligvis, etter hvert, få en følelse av mening.

Å finne, eller gjenfinne, mening er også noe som denne saken i bunn og grunn handler om. 77 mennesker har mistet livet på grunn av en manns manglende forståelse av virkeligheten. Kan man finne noen mening i det? For det er meningsløst. Og for de som følger saken er denne intense mangelen på mening, time etter time, utmattende. Og det er nok derfor denne ene setningen går igjen i hodet på meg, etter første uke i sal 250 i Oslo tinghus. Går igjen, og blir det store jeg kan klamre meg til. En universell, og god, sannhet i kaoset.

Dette må aldri skje igjen.

Aldri igjen. At dette aldri skjer igjen, er den eneste som kan være noe i nærheten av en «oppreisning» for dem som er rammet. At dette aldri skjer igjen er den strengeste straffen vi kan gi Anders Behring Breivik. Så la oss derfor holde ut disse ti ubehagelige ukene, tvinge oss til å høre, høre nøye nå. For deretter: Aldri igjen.

Aldri igjen.

(Kristopher Schau)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Marita

Marita

22, Notodden

Hei og velkommen! Her kan du lese om veien min til å bli det jeg har mest lyst til å bli her i verden - fotograf på fulltid! Studerer foto på NISS og tar småjobber som fotograf så ofte jeg kan. Kontakt meg på maritaniel@gmail.com hvis du trenger en fotograf eller har andre spørsmål.

Kategorier

Arkiv

hits